TONE VIGELAND

Skulptur I. 2022

Lengde 570, høyde 210, bredde 200.

Rustfritt børstet stål og svart-patinert bronse

Tone Vigeland (f.1939) har siden slutten av 1950-tallet vært en markant skikkelse i norsk kunst, og med sin smykkekunst har hun stått i fremste rekke blant norske kunsthåndverkere. Få har som henne erobret sitt eget land så vel som den internasjonale arena gjennom representasjon i museer og samlinger, prestisjetunge utstillinger, utmerkelser og priser.

Samtidig har den frie kunsten alltid vært et viktig referansepunkt, og hun var tidlig i karrieren opptatt av at hennes smykker skulle fungere både i forhold til kroppen og som frittstående objekter. Slik har også omgivelsene oppfattet hennes arbeider, og helt siden 1967 har hennes smykker vært jevnlig utstilt side om side med billedkunsten. Det var likevel først nesten 30 år senere, i 1996, at hun startet arbeidet med relieffer og frittstående verk. Kort tid etter ble smykkekunsten lagt til side, og hun viet seg helt til arbeidet med skulptur.

Da Tone Vigeland tok steget over i det fysiske rom, var det for å bli. Norsk skulptur hadde fått en ny stemme. Hennes produksjon har siden vært raskt voksende og utstillingene mange, fulgt av flere offentlige utsmykningsoppdrag og det var som skulptør hun ble invitert som Festspillutstiller i Bergen i 2014.

Vigelands smykker og skulpturer er imidlertid nært knyttet sammen og vil alltid være det, som del av ett kunstnerskap, noe hun selv også understreker.

Utviklingen Vigeland har gjennomgått siden midten av 1990-tallet er på mange måter symptomatisk for store deler av kunsthåndverket i Norge og Europa i samme tidsrom. Den materialbaserte samtidskunsten opererer uanstrengt innenfor mange ulike kontekster, og man har de senere årene sett en fornyet interesse for håndverk og en reevaluering av modernismens vokabular på samtidskunstscenen. Vigelands produksjon de senere årene er på den ene siden i dialog med disse tendensene, og på den andre siden en naturlig forlengelse av årtier med opparbeidet materialkunnskap og formsensibilitet som stadig gir seg nye utslag – uavhengig av hvilke kategorier man velger å plassere verkene innenfor.

I SKULPTUR I, 2022 laget for skulpturparken på Kistefos har Tone Vigeland tatt skrittet videre og formet sin til nå kanskje beste og viktigste skulptur. Det er et arbeid som fremstår rent og klart, som favner omgivelsene og som på et vis også fører trådene tilbake til smykkene. Abstrakt i formspråket fremstår Skulptur I, 2022 nærmest som et forvridd smykke der den forandrer uttrykk etter hvert som man beveger seg rundt den.

Kontrasten mellom stabilitet og flyktighet som har vært et gjennomgående tema i Tone Vigelands skulpturarbeider har her funnet sin form. Det er et dynamisk spill i spenningsforholdet som oppstår mellom de to materialene verket er bygget opp av, stål og bronse, det ene lett og det andre tungt. Deler av den smekre stålstrengen omsluttes av en hylse i bronse samtidig som det er denne lettere strengen som bærer den tyngre bronsen. Vi inviteres til å ta del i dette spillet om vi vandrer rundt skulpturen som hele tiden endrer seg og er i bevegelse. Arbeidet gir assosiasjoner til uendelighetstegnet slik vi kjenner det, men er samtidig dynamisk og skiftende i formen, i materialbehandlingen og i kontrasten og dialogen som fremstår gjennom verkets materialer.

Skulpturen har en egen indre dynamikk i samspill med rommet den omslutter, samtidig som den åpner for en spennende dialog med landskapet der den er plassert og som den omgis av.

Tone Vigeland har beriket skulpturparken med et arbeid som er både vakkert, enkelt og komplekst på samme tid. En form som i samspillet med betrakteren er i kontinuerlig bevegelse.

Utdrag fra tekst av Karin Hellandsjø